Lillehammer

Français / Norsk / English

Quelle chance de voir l’adjectif « petit » inaugurer le nom de cette ville ! On aurait pu s’attendre à l’opposé, évidemment, puisque souvent, plus c’est grand, mieux c’est. Ce qui est petit peut avoir une grande valeur, cependant, même si ça paraît contre-intuitif. Après tout, « grand – très grand – plus grand », tout ça rime souvent avec « bon – mieux – meilleur ». Comment puis-je, dans ce cas, prétendre que « petit » est le départ idéal pour Lillehammer, en tant que ville de littérature ? 

Le nom Lillehammer est composé de little et de hamar, ce qui signifie « colline rocheuse ». Le suffixe hamar apparaît souvent dans le nom des montagnes dont au moins une des parois est rocheuse. Hamar a aussi traditionnellement été utilisé pour nommer les fermes situées près de telles montagnes de roches. Les villages norvégiens, au cours de l’histoire, ont souvent emprunté leur nom aux fermes des environs. Le nom de la plupart des villes norvégiennes, en fait, provient d’un détail du paysage qu’une ferme avait revendiqué pour se baptiser. Lillehammer en est un exemple patent.

La ferme Hammer est située près du centre de Lillehammer. Au Moyen Âge, il s’agissait d’un marché public ou d’un poste de traite qu’on appelait kaupangr en vieux norrois. Le mot little (petit) désigne le campement, et non la nature des alentours. Ainsi, Lillehammer ne fait pas référence à « l’abrupte petite colline rocheuse », mais plutôt à la « petite ferme Hamar » ou au « petit poste de traite Hamar ».

Culturellement parlant, l’idée de qualifier un endroit de « petit » vient de l’importance de le distinguer de cet autre endroit qui, lui, est « grand ». Et de quel autre endroit peut-il bien s’agir, ici ? De la ville voisine, rivale, Hamar, bien sûr.

À une cinquantaine de minutes au sud de la ferme Hamar/Hammer à Lillehammer se trouve une autre ferme Hamar, connue sous le nom de Storhamar/Storhammer (« la grande Hamar » ou « la grande Hammer »). Au Moyen Âge, Hamar était à la fois un centre de commerce et le siège du diocèse. Hamar était plus grande que Lillehammer, et la coutume d’ajouter le préfixe « petit » en parlant du nord de la région d’Hamar se perd donc dans la nuit des temps. Il existe des textes des XIe et XIIe siècles dans lesquels on trouve des variantes comme Litlikaupangr, Litlihamarr ou Hamrinum litla.    

Cela veut-il dire que la ville de Lillehammer, en vertu de son nom, est destinée à demeurer un éternel second violon ?

Non, en raison de la complexité de l’histoire linguistique norvégienne. L’étymologie de Hamar et celle de Lillehammer ont bien des choses en commun, mais ce sont deux noms au développement bien distinct.  

Il suffit d’en écouter la sonorité. Bien que les deux mots sonnent à peu près comme ils s’écrivent, leur orthographe et leur prononciation respectives sont très différentes. Hamar se prononce avec un a long, ce qui donne au nom de la ville un aspect frôlant le visqueux. De son côté, le son de Lillehammer, avec ses deux consonnes doubles et ses voyelles douces e et i, semble festif, voire capricieux. À mon humble avis, la plupart des gens pensent à Lillehammer comme à un syntagme figé plus qu’à un nom composé. Il arrive souvent qu’on fasse l’élision de certaines lettres, ce qui donne quelque chose comme Lill’(h)ammer.

Il n’y a aucun doute : Lillehammer signifie bien « petite Hamar ». Cela dit, la fonction principale du préfixe est de distinguer clairement un endroit d’un autre et, en ce sens, il fonctionne à la perfection. Grâce à ce préfixe, Lillehammer possède son propre nom, léger et radieux, un nom à chérir. Par conséquent, ce « petit » a une très grande valeur.

Kristin Fridtun

Martine Å. Markussen

Norsk

For ei gåve det er å ha adjektivet litle fremst i bynamnet! Ein skulle vel tru at det var motsett, at ordet berre var til heft, for mennesket synest ofte at det store er betre enn det vesle. Det vesle kan òg vera fint, men å seia slikt har noko motstraums over seg. Alle veit at stor – større – størst ofte er det same som god – betre – best. Så kva er det eigentleg eg driv med, når eg seier at det er ein styrke for Lillehammer å ha adjektivet litle fremst i namnet?

Lillehammer er samansett av litle og naturnamnet hamar (‘bratt bergvegg’). Ordet hamar er mykje brukt i namn på fjell og berg som har minst éi bratt side. I neste omgang er hamar blitt brukt i namn på gardar som ligg på, ved eller under ein slik hamar. Eit gardsnamn kan deretter bli namnet på ein heil by. Norske bynamn flest er nettopp naturnamn som har gått vegen om eit gardsnamn. Til dømes Lillehammer

Sentralt i byen ligg ein gard som før heitte Hamar, som no er kjend som Hammer gård. Allereie i høgmellomalderen skal det ha vore ein marknadsplass eller kjøpstad i dette området – ein kaupangr, som det heitte på norrønt. Ordet litle viser til busetnaden, ikkje naturtilhøva. Lillehammer tyder altså ikkje ‘den vesle berghamaren’. Det tyder ‘den vesle Hamar-garden’ eller ‘den vesle Hamar-kaupangen’. 

Poenget med å seia at ein stad er «den vesle», er å skilja han frå ein annan stad, som er «den store». Og kva for ein stad er det? Vel, det er den rivaliserande nabobyen: Hamar.

Nokre mil sør for Lillehammer-garden Hamar/Hammer var det ein annan gard som òg heitte Hamar. Eller Storhamar og Storhammer, som han òg har vore kalla. I mellomalderen var det både kaupang og bispesete på Hamar. Hamar var ein større stad enn Lillehammer, og det er svært gamalt å bruka litle om den nordlegaste av Hamar-stadane. I tekster frå 1200- og 1300-talet er Lillehammer kalla Litlikaupangr, Litlihamarr og at Hamrinum litla

Er det då slik at Lillehammer, gjennom namnet sitt, er låst i ein underdog-posisjon? 

Nei, ikkje når den lunefulle språkhistoria har gjort sitt. Etymologisk er namna Hamar og Lillehammer nær identiske, men dei har utvikla seg svært ulikt.

Høyr berre på klangen. Begge namna har i dag skriftnær uttale, og sidan dei har enda opp med ulik skrivemåte, er uttalen ulik. Hamar blir uttalt med lang a. Det gjev ordet eit mørkt, seigt preg. Lillehammer, derimot, med dei to dobbeltkonsonantane og dei ljose vokalane i og e, har mykje sprett og spel i seg. Inntrykket mitt er òg at mange ikkje tenkjer på Lillehammer som eit samansett ord, Lille-hammer, men oppfattar det meir som ein einskap. Uttalen er ofte Lill’(h)ammer.

Det er ingen tvil om at Lillehammer tyder «Litle-Hamar». Men hovudfunksjonen til prefikset litle er å skilja stadnamna frå kvarandre. Og det fungerer. På grunn av prefikset har Lillehammer eit særskilt namn, som attpåtil er ljost og lett. Difor er litle ei gåve.

Kristin Fridtun

English

What a gift to have the adjectival equivalent of “little” at the beginning of the name of the city! One might expect the opposite, of course, since bigger is often considered better. Little can be good, too, although it might sound counter-intuitive. After all, “big – bigger – biggest” is often seen as synonymous with “good – better – best”. How, then, can I claim that “little” is a strong start for Lillehammer as a City of Literature?

Lillehammer is comprised of “little” and hamar, meaning “rocky hill.” The suffix hamar often occurs in the names of mountains featuring at least one rocky face. Hamar has also traditionally been used to name farms located on or near such rocky hills. Historically, Norwegian towns have often taken their names from local farms. Most Norwegian towns are, in fact, named after natural phenomena that started out as farm names. Lillehammer is a prime example. 

The Hammer Farm is located near the centre of Lillehammer. In the Middle Ages, it was a marketplace or trading outpost known in old Norse as a kaupangr. The word “little” refers to the settlement, not the natural surroundings. Lillehammer does NOT refer to “the steep little rocky hill”; it refers to “the little Hamar Farm” or “the little Hamar trading outpost.” 

Culturally speaking, the point of calling something “little” is to distinguish it from another place that is “big.” What place might that be? The rival neighbouring city, Hamar, of course.

About 50 minutes south of the Hamar/Hammer Farm in Lillehammer, we find another Hamar Farm known as Storhamar/Storhammer (Bighamar/Bighammer). In the Middle Ages, Hamar was both a market town and the seat of a diocese. Hamar was bigger than Lillehammer, and it was custom to use the prefix “little” to refer to the northernmost parts of the Hamar region. Texts from the 1200s and 1300s refer to Lillehammer as Litlikaupangr, Litlihamarr and Hamrinum litla. 

Does that mean that Lillehammer, by virtue of its name, is forever doomed to be the underdog? 

No, not given Norway's complex linguistic history. The etymology of Hamar and Lillehammer have a lot in common, but the names developed very differently.

Just listen to them. Although both names sound much like they are written, they are spelled and pronounced very differently. Hamar is pronounced with long a's, giving the name an almost viscous quality. Lillehammer, on the other hand, with two double consonants and its light vowels i and e, sounds bouncy and whimsical. My impression is that most people think of Lillehammer as a single unit rather than as a compound name. Its letters are frequently elided, resulting in a pronunciation more like Lill'(h)ammer.

There is no doubt that Lillehammer means “Little-Hamar.” However, the main function of the prefix is to distinguish place names from each other, which it does admirably. Thanks to the prefix, Lillehammer has its own light, bright name to cherish. Consequently, Lille is a gift.

Kristin Fridtun

Artistes

Kristin Fridtun, autrice (site

Martine Å. Markussen, photographe, Communications Advisor Lillehammer

 

Revenir à l'accueil